Fryktens Slagmark

Menneskene styres av frykt. Den kan styre oss på godt og vondt.  Ikke den frykten som gjør deg panisk, og får hjertet til å vokse i brystet. Men frykten for det som kan true eller skade. Frykt for ensomhet, frykten for å slippe opp for mat, frykten for annen ressursknapphet. Frykten for å ikke høre til eller frykten for å bli utstøtt fra det gode selskap. Frykten for ikke å være gode mennesker. Frykten for å få et dårlig rykte, frykten for å bli gammel og for å dø. 

Frykten er en styrke som har gjort at mennesket har overlevd i millioner av år, og gjennom mange samfunn og tidsaldre. Den har berget oss i møte med  rovdyr, i møte med invaderende armeer, sykdommer og epidemier. Frykt har lært oss strategier som jegere og samlere, og som moderne, urbane mennesker. Og samtidig som frykten har vært vår beste venn, en som har drevet oss framover og gjort at vi utviklet redskaper, kulturer og teknologi, så er frykten samtidig vår største svakhet. En svakhet de som ønsker å kontrollere og ha makt bevisst har brukt som redskap for å styre adferden vår.

Frykt er et primal-instinkt som setter igang et spekter av biokjemiske og følelsesmessige reaksjoner. Det er amygdalakjertelen i hjernen som setter igang produksjonen av stresshormoner hormoner rundt om i kroppen. Følelsene av frykt påvirker i sin tur hjernen i et område mellom tinning og baksiden av øret i hjernebarken, som regulerer logisk tenkning. Er frykten sterk nok kan den også påvirke frontallappen og korttidshukommelsen. Da er det limbiske systemet, som styrer følelsesmessig respons, i førersetet, og vi hensettes i en tilstand som gjør oss sårbare, og som gjør at instinktet om å søke gruppetilhørighet settes igang. Gruppetenkning når vi utsettes for reell eller innbilt fare er grunnbjelken i alle massepåvirkning.

Gruppetenkning er vanligvis forstått som intern regulering av adferd for grupper og segment i samfunnet. De uformelle reglene styrer kommunikasjon innad for at gruppen utad skal framstå som en samlet enhet. Politiske partier er et godt eksempel, de samles om programmer og argumenterer etter lærte linjer for vedtatt politikk i valg. Religiøse grupper er et annet enkelt eksempel, der forskjellige avgreninger av samme tro kommuniserer utad sine tolkninger av religiøs tekst og innad har sine regler for alt fra klesdrakt til talemåter. Det er enkelt å forstå gruppetenkning der gruppene har lokal og nasjonal ledelse, men gruppetenkning går utover sånn organisering. Grupper kan oppstå rundt alt fra bilmerker, bensinbiler vs elektriske, unge versus voksne, anarkisme mot ytre-høyre, miljøsaker, osv, og alle har sitt utspring i sammensmeltningen mellom individ og tilhørighet, der tilhørigheten overstyrer individualiteten. Vi kan si at individualitet og logisk tenkning hører hjemme i menneskets moderne hjerne, frontallappen, mens gruppetenkning springer ut fra menneskets primale instinkter. Altså hører både frykt og gruppetenkning til i samme område i hjernen, og styres av følelser. Det hører med all gruppedannelse krever en motpol. Uansett om motpolen er sult, om den er overdrevet forbruk, om den er kommunisme eller dieselbiler, eller om den er feil bruk av fellesskapets ressurser. La oss gå gjennom noen av mekanismene i gruppetenkning:

• Ledelsestyrt definisjon av gruppen mål og adferd
• Man skal ikke stille spørsmål ved hverken mål eller taktikk
• Spørsmål om gruppen besvares av ledelsen, eller medlemmer med høy status
• Avvikende standpunkt eller uttalelser fører til interne reaksjoner eller utstøtelse
• Antakelser behandles som fakta
• Bare den indre kjerne får delta i  forslag til beslutninger
• Feil fører til straffereaksjoner, eller diskvalifisering
• Konformitetspresset fostrer overforenklinger, og hindrer en sunn meningsutveksling
• Kompleksitet reduseres ned til kortversjoner og slagord, og kan gi grobunn for dehumanisering av motstandere og dissenter
• Meninger eller fakta som motsier gruppens posisjon avvises som falsk, propaganda eller ytre påvirkning
• Meningsutvekslinger domineres av den som tenker og responderer kjapt, veltalenhet overstyrer innhold
• Sinne og frykt dominerer, og brukes til å intimidere og manipulere
• Godhet, forståelse og medfølelse er sett på som svakhet
• Talemåter og språkbilder er mekaniske og krigerske, og har en vinner-taper dynamikk
• Ønsket om å se resultater gjør at man kan ta overilte avgjørelser, og gjøre mer skade enn gagn.

Når politikere, næringsliv eller andre appellerer til følelsene våre for at vi skal følge dem i valg av politikk, ideologi eller innsalg av produkter, så er det gruppebevisstheten vår de frir til. Markedsføring og propaganda er bygd over samme lest, og bruker en ganske lik måte å kommunisere på: slagord, visuell kommunikasjon og nøye uttenkt tekst som appellerer til behov og ønsker. Når dette gjøres på riktig måte, får det oss til å føle at vi gjør personlige, individuelle valg - mens vi istedet inviteres til å gå i flokk, og å opptre som et markedssegment, en velgergruppe eller en nasjon. Denne manipulasjonen er oftest av det godartede slaget, men det finnes adskillig mindre godartet manipulasjon, nemlig når vi ledes til å stå samlet mot påståtte trusler som ikke er reelle.  Den aller mest kyniske manipulasjonen er likevel den som brukes i det vi kaller "hybrid krigføring". 

Hybrid krigføring er all krigføring som bruker ukonvensjonelle metoder for å oppnå en seier, eller et politisk mål, og innbefatter et spekter som går fra terror til å bruke media til massepåvirkning. Den bruker både etterretning, såkalte NGOer, betalte militante grupper, media-kanaler, sosiale media og betalt journalistikk. Målet for staten som driver hybridkrigen kan være å underminere en annen stat ved å bruke en hel verktøykiste for destabilisering, eller det kan være å skape støtte for en krig det ikke finnes gode argumenter for. Både terror og militante grupper sprer frykt. Det samme gjør medieoppslag og etterretnings-kampanjer som peker mot påståtte trusler. Betalt journalistikk viderefører fiendebilder til oss, og bruker et språk og en stil som gjør at det engasjerer følelsene våre, og gjør at gruppeinstinkt aktiveres. Når den påståtte trusselen når nyhetene, samles presse og media rundt trusselbildet, diskuterer det og dissekerer det, og vi bombarderes fra alle kanaler med denne trusselen - som kan være reell, men som også kan være et verktøy i en ukonvensjonell, hybrid krig. Jo større trusselen ser ut til å være, som tredje verdenskrig eller atomkrig, jo strengere blir den interne kontrollen med hverandre i gruppene. 

Vestlig hybrid krigføring inneholder blant annet:

• bruk av media til propaganda og bearbeiding av befolkninger
• konstruksjon av fiendebilder, gjerne personifiserte
• støtte til opposisjonsgrupper og bevæpning av disse
• opplæring i motstandskamp
• betaling og bestykking av militser som kan sloss mot regimer vi ønsker å endre
• sosiale media avdelinger som bearbeider befolkninger på et nært plan i en "intim sfære" via kommentarer og innlegg
• etterretningslekkasjer til strategisk viktige aviser og mediehus, eller direkte til journalister
• "embedded" journalisme, altså betalt journalistikk eller rekruttering av journalister i propagandaøyemed
• bruk av NGOer og hjelpeorganisasjoner som del av kampanjer
• bildet av en kamp mellom det gode og det onde, demokrati og menneskerettigheter mot tyranni og autoritære regimer
• hacking og cyberangrep, f.eks mot regjeringer, partier, banker, osv.
• rekruttering av opposisjonelle til å være vestlige "agenter" og sloss for vestlig agenda

Da bomben gikk av i Oslo den 22. Juli i 2011, var avisene og media snart ute med rapporter om islamsk terrorangrep på norsk jord. I mange år etter angrepene mot Tvillingtårnene i New York dreide krigen mot terror seg mot nettopp muslimer. Fiendebildet var så sterkt preget i bevisstheten hos media her hjemme, at de gikk ut med påstanden helt uten å vente på politiets etterforskning. Så viste det seg at gjerningmannen var en ekstrem høyre-radikaler fra beste vestkant i Oslo, med sosialdemokratiet som hovedfiende.  Han anså at det var en fare for det Norge han gjerne ville sett utvikle seg: Et land som ikke tok imot flyktninger, som ikke var "veike". Som hegnet om Vikingemytologi og det blonde, ariske. Det stolte og ranke på steroider.

Beredskapen vår hadde vært så oppslukt av fiendebilder som var aktuelle for land langt fra oss, at vi ikke hadde hatt fokus på hjemlige ekstremister. Vi hadde vært mest opptatt av folk som gikk i moskeer, fordi USA og internasjonale media hadde vært det. Krigen mot terror foregikk i Irak og Afghanistan, og frykten holdt i hevd i vesten ved kroppsvisitasjoner på flyplasser og streng kontroll av håndbagasjen. Hybridkrigen til USA via media og internasjonale organer som FN foregikk i årevis, og spredte seg til alle land USA hadde allianser med. Ethvert terrorangrep,  uavhengig av om det var islamske terrorgrupper som stod bak, som i Frankrike, franske statsborgere fra koloniene, ble de behandlet som et slag i krigen. Man kan si at flere hendelser var det, men flere terrorangrep kom som motsvar til heksejakten på "islamister", og hadde neppe funnet sted om ikke angrep mot fredelige muslimer hadde foregått både i media og ved fysiske angrep. I USA ble en jente i småskole-alder drept av en oppildnet patriot, andre steder ble muslimske menn banket opp og kvinner hetset. I kommentarfelt i vesten var ordbruken sterk, og fremmedhatet fant sitt utløp mot folk med arabiske navn.  Imens ble helt uskyldige muslimske menn flydd rundt i verden, og ble torturert i såkalte black-sites for å tvinge fram informasjon bare en promille av de tilfangetatte hadde. Det var flere sånne forhørs-steder i Europa, i tilknytning til amerikanske  forlegninger og baser, og - overraskende nok - flere i muslimske land i Midtøsten. Dissidenter og ekstremister fra vesten sluttet seg til militante grupper som sloss mot vesten, og ble gjenstand for spesialbehandling i rettsystemet ved hjemkomst. Spesialbehandling, fordi fremmedkrigere fra Fremmedlegionen til Frankrike nærmest hadde nytt heltestatus, og fordi fremmedkrigere som sluttet seg til den Israelske okkupasjonshæren også nøt respekt. De som sloss mot vestlig krigføring i Syria fikk lange dommer som terrorister.

Faren ved manipulasjon av trusselbildet til store grupper mennesker, er at de faglige instansene vi har satt til å innhente etterretning, til å overvåke eller til å følge med på lovbrudd, får fokus rettet mot en enkelt 'fiende', og blir blinde for trusler som automatisk faller utenfor fokus. Man kan mistenke helt vanlig adferd for å være tegn på illegal virksomhet, og hudfarge eller religion som indikasjon på større mulighet for å være medlem i en sovende terrorcelle. Gruppetenkning kan angripe både etterretningen, politiet og media, og gjøre det vanskelig å tenke rasjonelt og logisk. Under krigen mot terror ble det innført en uerklært unntakstilstand der internasjonal lovgivning måtte vike for jungelens lov, og der makt stod over rett.

Da vesten angrep Libya, Irak og Afghanistan ble krigføringen presentert som kampen mellom det gode mot det onde, og demokrati mot autokrati. Et annet grep ved massepåvirkning har vi sett i både Syria, Irak, Libya og nå Russland er at vi ikke snakker om et land eller et folk, vi personifiserer fiendebildet rundt èn person, den onde diktatoren. Assad, Gadaffi og Saddam Hussein har blitt omtalt som noe i retning av djevelens inkarnasjoner, de har alle holdt sine store befolkninger i "et jerngrep" og forfulgt dissidenter med diabolsk iver. Landenes rettspraksis har ikke vært omtalt, hadde de blitt det, ville folk kunne lest at lange fengselsstraffer var vanlige, at fysisk avstraffelse som pisking var en del av rettspraksis, at internering av dissidenter og kollaboratører fulgte lovgivningen og at politiske mord - akkurat som i enkelte vestlige land - faktisk hadde foregått. Man hadde også funnet ut at det kan ha vært etterretningstjenestene som stod bak, og at den enkelte aksjon ikke nødvendigvis kom etter ordre fra øverste hold. Akkurat som i vestlige land. Man ville kanskje også kunne snakket om det motproduktive i å spre demokrati og frihet ved å begå mekanisert massemord.

Men folk lot seg engasjere, og deltok i debatter både på TV og i sosiale media med en overbevisning så sterk at man kunne tro vi var part i krigen. Giftangrepene i Syria har blitt bevist som falsk-flagg operasjoner i plenum i FN, og via etterforskning gjort av OPCW - organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen. Media rapporterte ikke om dette, fordi det gikk imot den offisielle fortellingen. Det var ikke masseødeleggelsesvåpen i Irak, men en halv million barn døde som følge av demokratiserings-prosjektet vårt. Det ble brukt så mye nedgradert uran at barn den dag idag fødes med misdannelser. Til sist dro amerikanske soldater Saddam opp av et hull i bakken, og kunne snart tilfreds konstatere at han ble dømt til døden. Amerikansk TV bragte levende bilder av hengingen som nyhetsinnslag, mens vi her hjemme nøyde oss med stillbilder. Der var ingen masseødeleggelsesvåpen!

Libyas Gadafi ble slaktet som en gris for åpent kamera, og selv om få av oss har hatt noe som helst med Libya eller Gadafi å gjøre, jublet man tilfreds. Etter den søte kløen kom den sure svien. Gadafi hadde styrt et stort antall stammesamfunn som ett land, og hele Libya brøt sammen som nasjon da vi fjernet ham. Staten kollapset, rettsystemet kollapset, og snart kunne man kjøpe slaver på marked i de større byene. 

For Afghanistans del, var en del av fortellingen at vi var der for å fremme feminismen. Vi ville at jentene skulle få gå skole. Vi ville befri dem fra hijab og burka og la kvinnene danse frie inn i solnedgangen, med flagrende hår og til akkompagnement fra Howlitser, maskingevær og den musikalske summingen fra droner. Ingen fortalte at Taliban ikke har oppfunnet hverken hijab, nikab eller burka. Det tilhører enkelte religiøse tradisjoner i de mer fundamentalistisk troende delene av Afghanistan. Det var også veldig få journalister som tok den mentale øvelsen å knytte vestlig innblanding i Afghanistan sammen med veksten av fundamentalisme. At fundamentalismen hang sammen med økt fattigdom, og en anti-vestlig bølge, der kvinners tidligere antrekk med miniskjørt og bukser ble ansett som å løpe med de vestlige ulvene. De som ødela landet, og gjorde jorden for giftig til å dyrke mat. Den hybride krigføringens kamp om våre tanker og følelser levner ikke rom for slik refleksjon. Den krever bare at vi som gode, moralske mennesker stiller oss bak soldater, generaler, og Forsvardepartementer langt borte og videreforteller hvor viktig krigene er for verdensfreden. 

Ukraina er et kapittel for seg, det er nært i tid, og man kan enkelt google seg bak til tiden fra 2004 og den vestlig støttede Oransjerevolusjonen, forbi 2014 med en vestligstøttet Maidanrevolusjon og en ukonstitusjonell avsettingen av den folkevalgte presidenten. Fortellingen om Ukraina forandret seg i takt med økt vestlig innblanding. Fra å være det mest korrupte landet i Europa, og å ha et nazi-problem, ble Ukraina over natten omtalt som demokratiets frontlinje i krigen mellom demokrati og autokrati. Da Russland invaderte, etter en 8 år borgerkrig mellom Kyiv og "Moskovittene" i Donbass, gikk de "russiskvennlige" oblastene i øst over til å bli omtalt som ekte ukrainere.

I media eskalerte en kampanje som hadde økt langsomt i intensitet fra Biden-administrasjonen tiltrådte, til en eksplosjon av ukjente dimensjoner i media. De daglige artiklene i avisene var så samkjørte at det i flere måneder var sånn at de samme historiene kunne leses på alle vestlige språk, med forskjellige journalister som forfattere. Samme reportasjer, ord for ord. Det var det samme om du leste New York Times, the Telegraph, Berliner Zeitung, Aftonbladet eller Dagbladet. Det viste seg at journalistene hentet historiene sine fra amerikanske og britiske pressebyråer, disse hentet i sin tur informasjonen fra amerikansk og britisk etterretning og begge lands forsvarsdepartementer, som i sin tur hentet data og oppdateringer fra et toppstyrt media i Ukraina. Avisene fikk også, for annen nasjonalt egenprodusert dekning av krigen, en liste med utrykk som skulle brukes og ikke brukes. Uprovosert. Fullskala invasjon. Russisk aggresjon. Ingen kritikk av Ukraina. Ingen kritikk av nazister og nynazister. Ingen reportasjer om borgerkrigen og dens mange ofre, eller Minsk-avtalens innebygde autonomi for Donbass. Lik autonomien Krim hadde hatt.

Man snakket ikke så mye om Russland, man snakket om Putin, som om Putin selv satt i førersetet på tanks og fly. Man hentet - i alle land - fram andre verdenskrig som sammenligning, og Putin, ja han ble Hitler. Kremlin forsvant ut av avisdekningen, som et ledd i å framstille den russiske presidenten som eneveldig diktator. Enda Putin, som andre ledere, har som oppgave å utføre politikken til nasjonalforsamlingen, og som andre ledere får utvidete fullmakter i væpnet konflikt, så var fortellingen at det var presidenten som tok avgjørelsene helt på egenhånd, og at resten av Russland på en måte ble holdt som gisler. Russiske media ble forbudte, og sosiale media instruert til å ikke la folk dele nyheter som "ble oppfattet som støtende" eller som et "forsvar av den uprovoserte russiske aggresjons-krigen". Det vil si alt om borgerkrigen, nazimilitsene, vold mot russisktalende, vold mot romfolket, dekning som diskuterte begge sider av konflikten, osv. Det foregikk en sterk ensretting og kommunikasjonskontroll på høyt plan.

Samtidig som personifiseringen av ondskap nå var Putin, var man seierssikre i vest. Dette kom til å en kort krig, og Putin ville snart innse for et forferdelig feilgrep det hadde vært å invadere et snarlig NATO-medlem, og snarlig aspirantland til EU. Fra 90-tallet av hadde vestlige lesere og nyhetseere blitt fortalt om den sørgelige tilstanden Jeltsin etterlot seg. Hvor lite utviklet landet var i forhold til vesten, hvor dårlig forfatning militæret var i. Hvor gamle våpnene var, og hvor langt fremme vi var i teknologisk og militær utrustning i forhold til Bjørnen i øst. Da det demret for forsvars-reporterne i vesten at verden i øst også hadde gått framover, og at våpnene var mange og bedre enn vi likte, kom en ny fortelling igang. Den om tredje verdenskrig. Kom det til å bli verdenskrig? Kom de til å bruke atomvåpen, Russland er verdens største atommakt. Dette var en fullskala ulovlig invasjon i strid med folkeretten, kom Putin til å stoppe med Ukraina? Ved demokratiets frontlinje? Ville han kanskje ta Skandinavia, gi Finland en omgang til? Gi Svenskene en trøkk seksten for krigene mot Storfyrstedømmet Russland på 16-, og 1700-tallet? Ville Putin ta Europa også, eller i det minste ta Baltikum tilbake som hevn fordi Sovjetsamveldet gikk i oppløsning og at de gikk inn i EU fordi de "elsket vesten"? Putin var jo helt klart en imperialist som drømte om verdensherredømme. EU, USA og vestlige land kappet om å sende penger og våpen for å støtte til de krigende i Ukraina, sånn at de kunne vinne kampen og sette Putin på plass. 

Både politikere, politiske bedrevitere fra akademia og forsvarsstudier tenkte høyt og angstfylt for åpen mikrofon. Til sist virket krigen og den mulige utslettelsen av menneskeheten så nær at folk kjøpte tom apotekene for jodtabletter, mens kulørtpressen og kontoret for folkeopplysning kjørte oppslag om hva menigmann bør ha i huset om helvete bryter løs: mat for minst en uke, vann, nødvendige medisiner, mel til  å bake brød, lommelykt og stearinlys. Alternative media kom - helt tilfeldig  - med fortellinger om at barkebrød faktisk er veldig næringsrikt, man benytter den indre barken på bjørka, den er søt, og kan males til mel når den tørkes.

Parallelt med at hvermannsen i mange land nå stirret den totale utslettelsen rett i hvitøyet, fortsatte regjeringene våre å øke vår innsats med økonomisk og militær støtte til Ukrainas krigføring.  Som om det bare var vi som skulle huske at russerne var neandertalerne med verdens største lager atomvåpen. Hypersoniske og interkontinentale på toppen. Media og kort-tenkte Europeiske politikere kom med språkblomster som "betingelsesløs våpenhvile", som alternativ til folkekravet om å støtte fredsforhandlinger. De sa at Russland nektet å gå med på betingelsesløs våpenhvile, noe som er logisk ettersom våpenhvile nettopp bygger på avtaler og betingelser for stans i krigshandlingene. Ukraina hadde heller ikke lyst på våpenhvile, de ville ha atomvåpen, og kunne de ikke få det, ville de ha Natostyrker i Ukraina. Ved fronten. Helst amerikanske. Nå var Nato ikke helt motvillige, for da land i EU samlet seg til et møte for å finne en løsning på den "fastlåste konflikten" hvor "frontlinjen beveget seg i feil retning" for en diskusjon om "fredsbevarende styrker", stilte Natos Generalsekretær Mark Rutte på møtet mellom statsministre og presidenter. Pressen påpekte, klokt nok, at fredsbevarende styrker mens krigen raser er noe prematurt. Det er likevel positivt. Krumspring til tross, så viste møtet at Europa prøver å  innfinne seg med en mulig avslutning på krigen, og en æreløs fred.

Det er et skisma nå mellom USAs nye administrasjon og EU, fordi President Trump ønsker fred og en slutt på krigen, mens EU og britene fortsatt løfter stemmen for at krigen skal fortsette til Ukraina slår Russland. Problemet er bare våpen og penger. Det er ikke penger og våpen nok. Europa er så dårlig utrustet nå, at både tyske, franske og britiske generaler har ropt et varsko. Beholdningen forsvarsmatriell er på et kritisk nivå. Blant vanlige borgere har lenge vært sånn at de som har løftet stemmen for fred, og påpekt at Ukraina har mangel på soldater, har blitt stemplet som russiske propagandister. Selv professorer med russisk politikk som spesialfelt, som har ytret seg for fred, har blitt stemplet som femtekolonister. Styrkeforholdet i krigen har vært og er sånn at Russland har mange ganger hærstyrken til Ukraina, og er nå i en krigsøkonomi. Fabrikkene der produserer våpen, ammunisjon, droner og tanks i et tempo ingen i vesten kan matche. Og siden det er vesten som forsyner Ukraina med det aller meste, er fred den logiske løsningen. Det er tungt å tape en konvensjonell krig. Det er enda verre å tape en hybrid krig. Fortellingene har vært så mange, og så seierssikre at man mister mer enn investeringen i krigen, man mister ansikt, ære og troverdighet. Enn så lenge er vi den gode siden, Ukraina sloss for oss, sånn at Putin stopper sin onde,  imperialistiske fremferd mot verdensherredømme ved Ukrainas grenser. Hvis Ukraina må kapitulere, så har vi tapt. Og da må vi debriefe hverandre, og gå gjennom i plenum hvorfor det gikk galt. Når visste vi at krigen ikke kunne vinnes av Ukraina? Om det er på et tidlig tidspunkt, hvilket ansvar har vi for de falne i krigen? Det er 35000 graver for falne bare på krigskirkegården i Kherson. Det er en av mange hundre kirkegårder for soldater fra denne krigen. Tallene vil komme på bordet, russiske falne, ukrainske falne, og våre frivillige krigere vil bli hedret og talt opp. Det vil komme et sinne. Over ressursbruken, både menneskelige ressurser, økonomiske ressurser og forsvarsmateriell. Kostnadene er store. Også vi har ofret så mye. Mest av alt ytringsfriheten, og retten til en sunn meningsutveksling - for og imot. Vi har ofret litt av oss selv. Enda det ikke er vår krig. Vår allierte. Vårt naboland.

Det som er ganske klart er at politikerne nå står foran et valg. De kan enten invitere armageddon inn i stuene våre. Eller de kan ta en mer moden avgjørelse, gå ut av krigsteateret og inn i rollen som diplomater istedet. Det vinner alle på.